Mistenkte har rettigheter når de blir avhørt av politiet, spesielt når det gjelder barn og unge. Å forstå når en forsvarer normalt ikke skal søkes oppnevnt er like viktig som å vite når det er nødvendig. I dette innlegget vil vi se nærmere på situasjoner der forsvarer normalt ikke skal søkes oppnevnt, spesielt når det gjelder mindre alvorlige saker.
I tilfeller der straffereaksjonen for en voksen person ville vært en bot, er det vanligvis ikke nødvendig å søke oppnevnt forsvarer. Dette gjelder for forseelser som i henhold til loven bare kan straffes med bot eller som omfattes av lokale bøtedirektiver. I slike tilfeller antas det at saken normalt sett er så lite alvorlig at det ikke vil foreligge “særlige grunner” for å oppnevne en forsvarer. Likevel må hver sak vurderes individuelt.
I situasjoner som ikke passer inn i de tidligere nevnte kategoriene, må beslutningen om å søke oppnevnt forsvarer baseres på de konkrete omstendighetene. Det kan være situasjoner der barnet bør ha en forsvarer til stede under avhøret, selv om saken i utgangspunktet ikke er svært alvorlig. Normalt vil alvorligheten til forholdet være det sentrale hensynet.
Som en generell tommelfingerregel må en vurdere saker med en strafferamme på 3 år eller mer eller saker der en voksen person normalt ville bli idømt ubetinget fengsel i 1-2 måneder som alvorlige i forhold til kravene i straffeprosessloven § 100 andre ledd. I slike tilfeller antas det at vilkåret “særlige grunner” ofte vil være oppfylt, men dette avhenger også av de spesifikke omstendighetene i saken.
Kilde: RA-2023-1676