Reglene om forvaring i norsk straffelov er beskrevet i kapittel 7. Forvaring er en av de særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001. Det kan idømmes til lovbrytere som av en rett ansees for tilregnelige, og det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Forvaring kan idømmes når fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet, og lovbrytelsen er av en viss alvorlighetsgrad.

Forvaring er i realiteten fengselsstraff, men soningslengden kan forlenges på begjæring. Når forvaring idømmes, faller tidligere idømte fengselsstraffer og samfunnsstraffer bort. Forvaring kan også kombineres med rettighetstap, som er beskrevet i straffeloven § 59 bokstav d.

Varigheten av forvaringen fastsettes normalt til en tidsramme på ikke mer enn 15 år, og ikke mer enn 21 år. For lovbrudd med en strafferamme på fengsel i inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke overstiger 30 år. En forvaringsfange kan ikke løslates før utløpet av minstetiden, og forvaringsdommen kan forlenges med inntil 5 år av gangen etter utløpet av tidsrammen. Det betyr at en forvaringsfange må kvalifisere seg for løslatelse ved å godtgjøre at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet eller kan komme til å begå nye forbrytelser.

Før dom på forvaring avsies, skal det foretas en personundersøkelse av den siktede. Retten kan også bestemme at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse i stedet for eller i tillegg til personundersøkelsen. Ved vurderingen av faren for tilbakefall skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne.

I norsk straffelov kan forvaring kun idømmes til personer som anses som tilregnelige. For mindreårige kan forvaring ikke idømmes, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.