Når en person blir fengslet, betyr det ikke at de mister all kontakt med omverdenen. Som utgangspunkt har den innsatte rett til å motta besøk, brev og telefoner fra hvem som helst. Det betyr også at de fritt kan sende ut kommunikasjon selv, men de kan ikke selv dra på besøk.
Likevel kan retten bestemme at det skal være brev- og besøksforbud eller at det skal være brev- og besøkskontroll. Dette kan skje dersom hensynet til etterforskningen i saken tilsier det. Retten kan også bestemme at den innsatte skal utelukkes fra fellesskapet med de andre innsatte, og at de ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting.
Straffeprosessloven § 186 gir den innsatte rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin offentlige forsvarer. Dette betyr at de kan ha uforstyrret kontakt med sin forsvarer, uavhengig av besøks- og brevkontrollen.
Dersom retten bestemmer seg for å pålegge forbud eller kontroll av kommunikasjonen til den innsatte, skal kjennelsen angi på hvilken måte etterforskningen vil bli skadelidende om ikke den fengslede blir underlagt forbud eller kontroll. Det skal også gå frem av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep.
Straffeprosessloven § 187 a gjelder tilsvarende.
Videre gjelder reglene i straffegjennomføringsloven kapittel 4 for den innsatte og deres kommunikasjon med omverdenen.
Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte når varetektsfengsling er besluttet etter § 184 annet ledd, jf § 171 første ledd nr. 2, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Er den siktede under 18 år, kan isolasjon ikke besluttes.
Retten skal fastsette en bestemt tidsfrist for isolasjonen, og denne skal være så kort som mulig og ikke overstige 2 uker. Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier det, kan fristen forlenges med inntil 2 uker om gangen.
Den fengslede kan ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn seks uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 6 uker. Det er viktig å påpeke at isolasjon kun kan benyttes som en siste utvei, og må være forholdsmessig i forhold til det formål det skal tjene. Retten skal derfor alltid foreta en konkret vurdering av om isolasjon er nødvendig og forholdsmessig i den enkelte sak. Det er også viktig å merke seg at isolasjon kun kan benyttes når det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis dersom han eller hun ikke holdes isolert. Videre skal den fengslede som utgangspunkt ha rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin offentlige forsvarer. Retten kan kun begrense denne retten dersom hensynet til etterforskningen tilsier det.