Reglene om forvaring i norsk straffelov er beskrevet i kapittel 7. Forvaring er en av de særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001. Det kan idømmes til lovbrytere som av en rett ansees for tilregnelige, og det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Forvaring kan idømmes når fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet, og lovbrytelsen er av en viss alvorlighetsgrad.
Forvaring er i realiteten fengselsstraff, men soningslengden kan forlenges på begjæring. Når forvaring idømmes, faller tidligere idømte fengselsstraffer og samfunnsstraffer bort. Forvaring kan også kombineres med rettighetstap, som er beskrevet i straffeloven § 59 bokstav d.
Varigheten av forvaringen fastsettes normalt til en tidsramme på ikke mer enn 15 år, og ikke mer enn 21 år. For lovbrudd med en strafferamme på fengsel i inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke overstiger 30 år. En forvaringsfange kan ikke løslates før utløpet av minstetiden, og forvaringsdommen kan forlenges med inntil 5 år av gangen etter utløpet av tidsrammen. Det betyr at en forvaringsfange må kvalifisere seg for løslatelse ved å godtgjøre at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet eller kan komme til å begå nye forbrytelser.
Før dom på forvaring avsies, skal det foretas en personundersøkelse av den siktede. Retten kan også bestemme at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse i stedet for eller i tillegg til personundersøkelsen. Ved vurderingen av faren for tilbakefall skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne.
I norsk straffelov kan forvaring kun idømmes til personer som anses som tilregnelige. For mindreårige kan forvaring ikke idømmes, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter.