3. juli 2023 la Høyesteretts ankeutvalg fram en viktig kjennelse (HR-2023-1269-U) som berører temaer rundt straffeprosess, innhenting av biologisk materiale, skjellig grunn til mistanke, og mangelfull begrunnelse.
I denne saken ble det innsamlet biologisk materiale med tanke på DNA-analyse etter straffeprosessloven § 158, noe som krever en skjellig grunn til mistanke. En kvinne hadde oppholdt seg i en leilighet hvor det ble funnet narkotika. Lagmannsretten mente det var skjellig grunn til å mistenke kvinnen for å ha oppbevart eller medvirket til oppbevaring av narkotika. Ankeutvalget var imidlertid uenig og mente at lagmannsrettens begrunnelse var mangelfull.
Lagmannsrettens begrunnelse baserte seg på at kvinnen hadde oppholdt seg i leiligheten der narkotikaen ble funnet. Leiligheten tilhørte en medsiktet, og oppholdet hadde strukket seg over flere dager, noe som ga en «mulighet» til å delta i oppbevaringen av narkotika. Videre var det en «sterk hasjlukt» da politiet ankom leiligheten.
Høyesteretts ankeutvalg påpekte at lagmannsrettens begrunnelse ikke pekte på spesifikke omstendigheter som tilsier at det er skjellig grunn til å mistenke kvinnen for selv å ha oppbevart narkotikaen, utover lukten og hennes tilgang til og opphold i leiligheten. Det var også uklart hvilket grunnlag for medvirkningsansvar lagmannsretten bygde på.
Ankeutvalget påpekte at en «ren tilstedeværelse» ved et lovbrudd ikke er tilstrekkelig til å medføre medvirkningsansvar (Rt-2015-910 avsnitt 8). De understreket også at «ren tilstedeværelse med kunnskap om at en annen oppbevarer narkotika», heller ikke er tilstrekkelig for medvirkeransvar for den som selv ikke disponerte stedet narkotikaen ble funnet i (Rt-2012-492 avsnitt 11). I denne saken disponerte ikke kvinnen selv leiligheten, så hennes tilstedeværelse, selv med mistanke eller kunnskap om at det var hasj der, kunne være utilstrekkelig for å fastslå medvirkeransvar.
Denne kjennelsen fremhever viktigheten av solid begrunnelse når det gjelder innhenting av biologisk materiale i straffesaker. Den understreker at en generell mistanke eller tilstedeværelse på åstedet alene ikke er tilstrekkelig grunnlag for mistanke eller medvirkeransvar. Kjennelsen viser også at det er en høy terskel for å kvalifisere for skjellig grunn til mistanke, noe som bidrar til å beskytte individets rettigheter i straffesaker.
Lagmannsrettens kjennelse ble til slutt opphevet, noe som underbygger viktigheten av grundig og presis begrunnelse i saker som involverer innsamling av biologisk materiale for DNA-analyse. Dette markerer et viktig juridisk steg i Norge, og kan ha store konsekvenser for hvordan slike saker vil bli behandlet i fremtiden.