Straffeprosessloven § 173 gir politiet adgang til å pågripe en person på fersk gjerning uten hensyn til størrelsen av straffen. Dette betyr at selv om handlingen personen utfører ikke har en stor strafferamme, kan politiet likevel gripe inn og pågripe personen hvis de påtreffes mens de utfører handlingen.

Dette er viktig for å opprettholde lov og orden i samfunnet, og for å hindre at personer begår kriminelle handlinger uten å bli tatt. Ved å ha denne loven på plass kan politiet raskt gripe inn og stoppe en forbrytelse før den fullbyrdes.

I tillegg gir § 173 politiet adgang til å pågripe en mistenkt som ikke vites å ha fast bopel i riket hvis det er grunn til å frykte for at personen vil flykte til utlandet for å unndra seg forfølgingen eller fullbyrding av straff eller andre forholdsregler. Dette gir politiet viktige verktøy for å hindre at mistenkte kan unngå å bli stilt til ansvar for sine handlinger.

Det er viktig å merke seg at politiets adgang til å pågripe personer på fersk gjerning eller mistenkte uten fast bopel i riket ikke er ubegrenset. Politiet må ha en reell mistanke om at personen har begått en straffbar handling, og pågripelsen må være nødvendig for å hindre at personen unndrar seg ansvar.

Samtidig må politiet utøve forsiktighet og sørge for at personens grunnleggende rettigheter blir ivaretatt under pågripelsen og etterforskningen. Dette innebærer blant annet å informere personen om hvorfor de blir pågrepet og hva som vil skje videre, samt å gi dem tilgang til juridisk bistand.