Straffeprosessloven § 226 gir regler for hvordan etterforskningen av straffbare handlinger skal foregå. Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de nødvendige opplysningene for å avgjøre spørsmålet om tiltale, forberede rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt fastsettelse av reaksjon, avverge eller stanse straffbare handlinger, fullbyrde straff og andre reaksjoner, forberede barnevernstjenestens behandling av spørsmålet om det skal settes i verk tiltak etter barnevernsloven, og forberede behandling i konfliktrådet.
Etterforskningen skal være objektiv og søke å klarlegge både det som taler mot og det som taler til fordel for den mistenkte. Uskyldspresumsjonen gjelder selvsagt også under etterforskningen. Det betyr at politiet skal ikke ha noen forhåndsbestemte konklusjoner eller antagelser om skyld eller uskyld.
Videre skal etterforskningen gjennomføres så raskt som mulig og slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe. Dette betyr at politiet skal være effektive og ikke la etterforskningen pågå unødig lenge. Samtidig skal de unngå å skape unødvendig mistanke eller ulempe for den mistenkte eller andre involverte parter.
Det er viktig å merke seg at personundersøkelse og mentalobservasjon er underlagt spesielle regler som er beskrevet i kapittel 13 i straffeprosessloven. Disse reglene sikrer at slike undersøkelser gjennomføres på en måte som ivaretar personvernet og rettighetene til den mistenkte.
I tillegg til disse generelle kravene til etterforskning, skal politiet også følge spesielle retningslinjer når en person er forsvunnet. I slike tilfeller skal politiet først undersøke om det kan ha skjedd en straffbar handling eller om personen er forsvunnet av andre grunner. Riksadvokatens rundskriv RA-2004-5 gir nærmere retningslinjer for etterforskning av slike saker.