Straffeprosessloven § 436 sier at en siktet som blir dømt i en offentlig sak, i utgangspunktet skal pålegges å dekke statens nødvendige utgifter i forbindelse med saken. Hvis den siktete kan bebreides for å ha opptrådt på en måte som gjorde at utgiftene ble høyere enn nødvendig, kan han pålegges å betale ekstra utgifter. Saksomkostninger kan også ilegges hvis en sak blir avsluttet etter at hovedforhandling er berammet, fordi den siktete aksepterer en tidligere utferdiget bot.
Hvis den siktete anker en avgjørelse og avgjørelsen går mot ham, gjelder samme regel. Det samme gjelder hvis noen som er nevnt i § 308 bruker rettsmiddel.
Selv om påtalemyndigheten ikke ber om saksomkostninger, kan retten pålegge den siktete å betale dem. Men den siktete har rett til å uttale seg om saksomkostningene før de blir pålagt ham. Hvis retten pålegger den siktete å betale saksomkostninger, skal det fremgå hvilke utgifter som er inkludert.
Hvis kostnadene er betydelige, kan retten sette ned eller avvise saksomkostningene helt. Dette er mulig på grunnlag av en konkret vurdering av saken.
Hvis siktede blir frikjent i tingretten, men påtalemyndigheten anker og han blir funnet skyldig i lagmannsretten, kan han ikke bli pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Men lagmannsretten kan ilegge saksomkostninger for tingretten.
Høyesteretts ankeutvalg har uttalt at loven gir en åpning for at retten kan sette ned eller avvise saksomkostningene helt ut fra en konkret vurdering. Selv om ansvaret er begrenset, kan det være snakk om betydelige beløp, og det kan være lite realisme og rimelighet i å pålegge den dømte å betale i sin helhet. Derfor kan det foretas en bredere avveining i den konkrete saken.
Det er viktig å være oppmerksom på at loven er komplisert, og at den tolkes og praktiseres forskjellig av ulike retter. Derfor er det lurt å søke juridisk hjelp hvis man er usikker på hva som gjelder i ens egen sak.