Forlengelse av varetektsfengsling ved avsagt dom på frihetsstraff

Forlengelse av varetektsfengsling ved avsagt dom på frihetsstraff - forsvarer i mosjøen

Straffeprosessloven § 187 gir regler for varetektsfengsling i Norge. Ifølge denne bestemmelsen kan en person fortsatt holdes i varetekt i inntil 4 uker etter domsavsigelsen dersom han har blitt dømt til frihetsstraff eller dommen har blitt forkastet ved anke. Spørsmålet om forlengelse av fengslingen avgjøres av retten etter reglene i § 185. Hvis en siktede blir frifunnet, skal han straks løslates, med mindre retten bestemmer noe annet.

Det kan være tilfeller der retten bestemmer at siktede kan holdes fengslet i en bestemt tidsperiode selv etter frifinnende dom, hvis særlige grunner taler for det. Hva som utgjør “særlige grunner” er tatt opp av Høyesteretts ankeutvalg i RT-2006-914, og utvalget presiserer at det må være en temmelig tungtveiende grunn til å holde noen fengslet etter en frifinnende dom. Det må også fremgå av begrunnelsen hvilke særlige grunner som taler for fortsatt fengsling.

Det er tvilsomt om denne bestemmelsen kan stå seg i forhold til EMK artikkel 5, som verner retten til personlig frihet. Bestemmelsen om varetektsfengsling i EMK artikkel 5, nr. 3, omfatter kun fengsling som er nødvendig for å bringe saken frem til hovedforhandling. Etter domsavsigelse i første instans er det ikke lenger grunnlag for varetektsfengsling etter denne bestemmelsen.

En annen sak fra ankeutvalget i Rt 2009 s. 1704 kan ikke tolkes som en endring i lovforståelsen. I denne saken ble en person sittende varetektsfengslet i 25 måneder, inkludert tre måneder etter en frifinnende dom. Ankeutvalget opphevet saken på grunn av lagmannsrettens vurdering av forholdsmessighet bare for en 4-ukers periode, ikke hele tidsrommet frem til hovedforhandling kunne berammes, slik kravet er. Personen ble senere tilkjent erstatning fra den norske stat for uberettiget forfølgelse.

I lys av dette er det viktig at norske myndigheter tar hensyn til prinsippet om personlig frihet og sørger for at varetektsfengsling kun brukes når det er nødvendig for å bringe saken frem til hovedforhandling. Det bør også være en rettferdig og effektiv prosess for å avgjøre om varetektsfengsling er nødvendig, og retten til personlig frihet bør alltid veie tungt.