Straffeprosessloven § 109 a gir adgang til å gjennomføre fjernavhør av vitner i norsk rettsvesen. Fjernavhør betyr at vitnet avhøres ved overføring av lyd og bilde av vitneforklaringen til rettssalen eller ved telefon. Vitner kan avhøres ved fjernavhør dersom det er ubetenkelig, og før beslutning tas, skal siktede, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten gis anledning til å uttale seg.
Hovedregelen er fortsatt at vitner skal forklare seg ved fysisk fremmøte i rettssalen. Likevel kan fjernavhør benyttes i spesielle situasjoner. For eksempel hvis vitnet ikke har møteplikt på grunn av geografisk begrensning, eller hvis andre særlige forhold gjør det ønskelig. Lang reisevei til rettsstedet som er kortere enn de avstander som følger av § 109 første ledd annet punktum, kan være et særlig forhold som kan gjøre fjernavhør ønskelig. Andre eksempler er at vitnet er på reise eller har et arbeid som det er særlig vanskelig å komme fra, eller at sykdom eller funksjonshemning hos vitnet gjør det vanskelig å reise til rettstedet.
Retten må vurdere om det kan gis adgang til fjernavhør og om det vil være betenkelig. Hvor forklaringen vil være av mindre betydning for saken, bør det ikke kreves like mye besværligheter for vitnet før fjernavhør tillates. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. At forklaringen kan være særlig viktig vil være relevant hva enten vitnet skal forklare seg om forhold som gjelder skyldspørsmålet, eller forhold som gjelder straffutmålingen.
Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernavhør, og ved fjernavhør gjelder § 109 og domstolloven § 205 tilsvarende. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas, og kan pålegge vitner å møte på et nærmere angitt sted for fjernavhør. Det er viktig å merke seg at vitneavhør som fjernavhør kun skal benyttes dersom det er nødvendig og hensiktsmessig, og ikke som en erstatning for fysisk fremmøte i rettssalen.