Påtaleinnstruksen § 1-2 omhandler hvordan saker skal fordeles innen påtalemyndigheten når det oppstår uenighet om hvilket politikammer eller hvilken statsadvokat som skal etterforske og påtale en sak. I utgangspunktet skal en sak etterforskes og påtales i det distriktet hvor politiet først har fått befatning med saken, med mindre vedkommende påtalemyndighet finner at saken bør anlegges i en annen rettskrets.
Dersom det oppstår uenighet om overføring av saken til en annen rettskrets, vil dette spørsmålet avgjøres av overordnet påtalemyndighet. Dette gjelder også når forfølgning av flere straffbare handlinger eller mot flere personer forenes til en sak.
En forutsetning for at saken skal behandles av et annet politikammer enn der handlingen antas begått, er at det er iverksatt etterforskning ved dette politikammeret. Hvis det politikammeret som først har fått befatning med saken, mener at den videre etterforskningen mest hensiktsmessig kan skje ved et annet politikammer, og det oppstår uenighet, vil dette måtte avgjøres av vedkommende statsadvokat.
Dersom det oppstår uenighet mellom statsadvokatene, vil spørsmålet måtte avgjøres av riksadvokaten. Bestemmelsen i paragrafen gjelder bare dersom saken ønskes overført til et annet politikammer eller en annen statsadvokat. I enkelte tilfeller vil det være mest praktisk å la saken behandles der den er, og i så fall må stedets påtalemyndighet varsles om dette.
Hvis en sak som er brakt inn for retten, blir overført til en annen rett, er det ikke nødvendig å utferdige ny tiltalebeslutning selv om denne er utferdiget av en statsadvokat utenfor det distriktet hvor saken pådømmes. Saken må imidlertid oversendes til stedets statsadvokat.
Påtaleinnstruksen § 1-2 er en viktig bestemmelse for å sikre en effektiv og riktig etterforskning og påtale av straffbare handlinger. Ved å fordele saker på en hensiktsmessig måte, kan påtalemyndigheten sikre at saker blir behandlet på en måte som er mest hensiktsmessig for alle involverte parter.